Fars farlige fasong

(Fars farlige fasong er hentet fra boken Helsevis skrevet av Anita Breivold).

La oss begynne med begynnelsen. Dette er historien om far som er for stor og tung, og om mor som ser med bekymring både på hans økende volum og synkende aktivitetsnivå. Kan det endres?

Far lager god mat. Den smaker godt, og ser fristende ut. Men far vet ikke så mye om hvordan de ulike ingrediensene påvirker kroppen. Det bærer den preg av.

Mor lager også mat, kanskje ikke så avansert, men den smaker likevel godt og ser ganske fristende ut. Og mor vet mye om hvordan de ulike ingrediensene påvirker kroppen. Det bærer den preg av.

Far har vokst drøyt 20 kilo de siste 20 årene. De fleste kiloene har samlet seg rundt magen og innvollene. Han er blitt ganske tjukk, har stor mage, har rørleggersprekk og sidehåndtak på hofta

Mor er bekymret. For fars fasong, manglende aktivitetsnivå og late livsstil, i kombinasjon med arv og alder. Han er tung, går tungt, sover tungt, og snorker, så mor iblant er innom tanken på mord når nattesøvnen frarøves. Han er til og med blitt tung å snakke med, synes mor.

Illustrasjon, diabetes, fars farlige fasong

Far gjør lite fysisk. I bilen og på jobben er det trygt og godt, det er ingen store anstrengelser. Sofaen er god og TV’n byr på så mye.

Mor prater alvor med far. Hun vil gjerne ha ham litt lenger. Men hun snakker for døve ører. Han har det greit han.

Tida går, og en dag innser far selv at det går utforbakke. Han er ikke syk, han har ikke fått hjerteinfarkt, men kroppen er begynt å eldes.

Så snakker de alvor igjen. Far er klar. Han er motivert. Han vil gjøre noe med midjemålet. Mor skjønner at far verken har vilje eller evne til et sulte-seg-slank-liv. Han er heller ikke villig til å ofre eller forsake så mye. Det blir ingen mager mat her i gården. Han må kunne spise skikkelig mat. Og bli mett. Og man må jo spise magert for å bli slankere, det «vet» han jo fra barnsben av.

Mor skjønner også at hun ikke vil få ham med på noen form for trening. Han er en sedat kar. Som har blitt tung. Og som har litt vondt i viljen. Derfor gjør hun noe med kostholdet. Det må bli et kosthold med lite karbohydrater. En form for lavkarbokosthold. Bruke kroppens mekanismer til å redusere vekta og forbrenne fett. Sørge for stabilt blodsukker og lite insulinbehov. Men, det må innrømmes, det føles helt klart naturstridig å fóre en feit mann på fett. Mor føler et tungt ansvar. Hun er ikke lege, men hun stoler på den kunnskapen hun har tilegnet seg gjennom bøker og artikler, om fett og karbohydrater, om blodsukker, fettlagring og fettforbrenning.

Anita Breivold har skrevet boken Helsevis, som denne teksten er hentet fra

Anita Breivold har gitt ut boken Helsevis, en bruksanvisning for bedre helse og for å beholde god helse (Fars farlige fasong er et kapittel fra boken)

Skjær i skjøen

Det er noen skjær i sjøen; far orker ikke frokost. Men det er faktisk ikke noe problem. – Du trenger ikke spise om du ikke er sulten, sier mor. Spis frokost eller lunsj utpå formiddagen da. Vi har ett problem mindre.

Men det er flere spørsmål. Hva med middagene? Det er det minste problemet av dem alle. Middag og lavkarbo passer som hånd i hanske. Middagene blir som vanlig, bare med litt mindre poteter, heller mer grønnsaker. Og masse feit, god saus. Far er glad i saftige middager. Å kunne spise julemiddager det meste av året, til og med med god samvittighet, det er virkelig en av bonusene. Lett match. Middagene er i boks.

Det siste problemet er det største. Far jobber i bilen, langs veien. Han kan ikke spise middagsmat mens han kjører. Han kan ikke bruke kniv og gaffel i bilen. Dessuten er han oppvokst med brødskiver med pålegg på. Han må ha lunsjniste som er enkel å betjene. Mor grubler. Pålegg er bra, men pålegget må legges på noe, og brød var jo noe av det vi burde unngå nå.

Så starter en lang prosess, med eksperimentbaking, bløtlegging av korn, spelt, bygg, rug, havre, kli og kim, grovt og skikkelig. Det er utregninger av alt; kalorier, karbohydrater, proteiner og fett, og forholdet mellom disse, i gram og energiprosent. Det blir mange mer eller mindre mislykkede resultater. Mor vet også at når man spiser et kosthold med mye fett, da må mengden karbohydrater reduseres betraktelig. Det må bakes uten mel og korn. Men hvordan baker man brød uten mel og korn? Det grubles.

Så ramler en løsning ned i hodet på mor, – det blir ikke brød, det blir briks, bakt på plate i steikeovnen, med frø og nøtter og egg. Som skjæres opp til små firkanter man kan legge pålegg på. Og utregningene viser drastisk nedgang av karbohydrater; bare ett til to gram eller så per briks. Jippi. Fettsyreprofilen er bra, og briksene er stekt på så svak varme at fettsyrene heller ikke ødelegges. Dette danner grunnlag for flere eksperimenter. Nå går det lettere

Fra boken Helsevis av Anita Breivold

Sporty?

Far elsker sport, – vel og merke på TV. Mor innser at han ikke har noen ambisjoner om å bli sporty selv. Han gidder ikke trene, noe som utvilsomt hadde hatt sine fordeler, men sånn er det med den saken. Derfor er det ekstra viktig å spille på lag med kroppens egne fettforbrenningsmekanismer. Det er nettopp derfor sånne som ham bør spise betraktelig mindre karbohydrater enn de av oss som trives med å være høyt og lavt, og som gjerne kunne hatt en sofa hele livet uten å slite den ut. Noen tåler mer av de omdiskuterte karbohydratene uten at det går utover midjemålet. Det handler også om gener og aktivitetsnivå. Man må tilpasse seg den mengden man tåler.

Stakkars far?

Likevel er det litt stakkars far, ifølge ham selv. Han syns unektelig litt synd på seg selv fordi han ikke kan spise kaffemat som vafler og kaker. Men hva forventer han egentlig? Å kunne spise akkurat som før, og likevel krympe fettvevet? Nei, drivstoffet måtte endres, men «kaffematproblemet» løses likevel også. Når man bare vet hvilke ingredienser man skal bruke, og hvilke man ikke skal bruke, da er det rom for eksperimenter og nyskapninger. Vafler ble det óg. De er litt skjøre, men de smaker fortreffelig. Og de er uten mel. Med rømme og bær er de en nytelse. Men, det er mest middag i tilværelsen. Vafler og kaker er utskeielsene. Det er likevel ganske tilfredsstillende å skeie ut når det ikke får så store konsekvenser, når blodsukkeret ikke stikker til himmels men holder seg innenfor fettforbrenningsmodus.

Det er helt klart ikke noe synd på far. Han kan spise godt og bli god og mett til alle måltider. Utforbakken har blitt slakere. Det går saktere utfor for en middelaldrende, ung mann.

Motivasjonsposen

I en krok står det en stor pose med 1 ½ liters farris-flasker fulle av vann. De har blitt flere og flere og tilsvarer kiloene som etter hvert har forsvunnet fra kroppen. Det er 10 flasker, og de veier 15 kilo til sammen. Jeg kaller det motivasjonsposen, og når det butter litt i mot, ber jeg gemalen gå og hente den og drasse rundt på den en stund, for virkelig å kjenne etter om han vil ha dem tilbake igjen. – Nei, den er så tung, jeg gidder ikke, svarer han. Sant nok, 15 ekstra kilo er tungt. Det er en 15 kilo tung motivasjonspose.

Han hadde nok et mål om å bli enda noen kilo lettere. Men det vil kreve mer innsats. Han har likevel betraktelig mindre fett å drasse rundt på. Egentlig uten å ha forsaket noe særlig underveis heller. Han har alltid kunnet spise seg mett. Vi teller ikke kalorier. Vi veier ikke maten. Takk og pris for mekanismene i kroppen, at man kan oppnå såpass bare ved å temme og ta kontrollen over det fettlagrende sjefshormonet insulin. Gi det lite karbohydrater så det blir litt overflødig. Det gjelder å unngå å kjøre i insulingrøfta

Illutrasjon fra boken Helsevis av Anita Breivold

Litt om Anita

Anita har skrevet boken Helsevis (Fars farlige fasong er et kapittel fra boken). Hun driver også Helsevis og tilbyr konsultasjoner, veiledning, kurs og foredrag innen:

  • Lavkarbo
  • Helse
  • Livsstil
  • Livsstils­sykdommer
  • Vekt­problemer
  • Matvarevalg
  • Friluftsliv

Besøk siden hennes, Helsevis for mer informasjon og kontakinfo.