Gratulerer med 50-årsdagen Arild!

Arild Knutsen (50 år)

PÅ MANDAG FYLTE ARILD KNUTSEN FEMTI ÅR. «The big five-o». For noen år siden, da Arild og jeg jobbet sammen, var det noe usikkert om det kom til å bli noen femtiårsfeiring på Arild Knutsen. Men nok en gang, reiste han seg og det er en glede som hans forlegger å sende en gratulasjon og takk til ham.

Jeg husker godt første gang jeg så Arild Knutsen. Han dukket opp i mediene, oftere og oftere, og talte de svakestes sak. Da jeg knapt var tenåring, husker jeg godt hvordan de slitne, narkomane ofte skremte litt når man gikk forbi Stortinget stasjon på Egertorget. De ble jaget. Av poliet. Av befolkningen. Av alle. «Jævla narkomane.» Det var legitimt å si det på 80- og 90-tallet. Poliet opprettet en egen enhet, en skremme-enhet som i praksis fikk oprerere fritt og hadde egne regler (eller mangel på sådan) med navnet «URO-pratruljen». De skulle spre frykt, trakassere og gjøre hverdagen for alle som brukte narkotika. Om du var nysgjerrig, utforskende tenåring eller en sliten narkoman med HIV, hadde ingenting å si. Stripping og full ransakelse på åpen gate, for URO-patruljen var dette «business as usual».

Opp i denne galskapen var det få om noen motrøster i norsk politikk. Dette var greit. Narkomane – skulle «tas».

I noen politiske kretser og i noen modige ungdomspartier, utfordret man forbudslinjen. Men debatt om reell politisk endring, var i mange år begrenset til noen spalter i Morgenbladet og Dagbladet. Det endte ofte med «Og dermed setter Dagbladet strek for legealiseringsdebatten i denne omgang.»

Så kommer Arild Knutsen på banen. Han åpner øynene til det norske folk. Til norske politikere, helsearbeidere og byråkrater. Og nå til og med til den kommende generasjon av lovens forsvarere, fremtidens politi. Arild Knutsen, stifteren av Forbundet for Human Narkotikapolitikk, får forelese for politistudentene.

Amen!

Boken "Fra forbud til fornuft" får du kjøpt her - signert.Vi er kommet et godt stykke på vei siden brutaliteten til «Uro-patruljen» dominerte og satte standarden for hvordan man kunne og skulle behandle de som valgte å leve annerledes; de som hadde havnet på skråplanet – de som har mandag, hele uka. Fremdeles lever ekstreme ideer og tanker i beste velgående, i en forening med det totalt misvisende navnet «Norsk Narkotikapolitiforening» (det har overhodet ingenting med politiet å gjøre) – men det er en annen sak.

Det er én annen sak som Arild Knutsen engasjerer seg i. Å være en motrøst til en arme med fanatiske forbudstilhengere med makt som det NNPF har, krever mot. Mot og styrke, og tro på at det er en bedre måte å løse utfordringene med rus på.

Nettopp det er Arild Knutsens faner: humanisme, rettferdighet, verdighet. Lovlighet.

Arild Knutsen åpnet øynene til politikere, byråkrater, privatpersoner over det brede lag; og jurister og lovens håndhevere – politiet.

Jeg chattet med Arild fra Buenos Aires, og lanserte ideen med ham om å skrive en bok. For meg var det en drøm å kunne jobbe med Arild Knutsen som jeg var full av beundring ovenfor; da jeg var ungdomspolitiker i Fremskrittspartiets Ungdom tidlig på 90-tallet diskuterte vi legalisering. Men vi innså vel innerst inne at det var utoptisk, og at vi ville være heldige om vi kom til å oppleve en legaliseringsbølge eller avkriminaliseringsbølge i vår ungdomstid.

Her hadde forlaget en spennende stemme, et budskap vi kunne stå helt og holdent inne for og noe jeg ville gå the extra mile for, igjen, igjen og igjen.

Bokprosjektet, «Arilds bok», som til slutt ble hetende «Fra forbud til fornuft – kampen for en ny narkotikapolitikk», skulle bli en utfordrende reise. Arild sprakk midt i prosjektet. Forlagssjefen måtte lete etter ham både her og der. Jeg kunne sitte på 24-7, en slags døgnåpen kafe, legekontor og varmestue for de mest slitne i denne byen, i et håp om at han ville stikke innom. Gatene, stedene og gatehjørnene som Arild tidligere hadde vist meg, for at jeg som hans forlegger, med helt åpne øyne skulle se og forstå litt mer av hvordan Oslo by faktisk puster og lever, var nå steder jeg måtte opsøke i et håp om å finne ham. Vi møttes og opplevde at han ble nektet servering, om det så enn kun var en Solo som ble bestilt. Han ble avvist på brune kafeer, når vi skulle ut å ta en matbit. Det siste kapitlet i boken ble diktert av en Arild Knutsen som snakket usammenhengende og i det uendelige mens hans røkte «urte-pipe» i Frognerparken. Jeg var nervøs og redd, og stilte meg spørsmål innerst inne om han kom til å overleve boklanseringen.

Bokprosjektet hadde på dette tidspunktet fått et alvorlig tilbakeslag som knapt kan beskrives med ord. Redaktøren og medforfatteren, Anders Solli Sal, døde noen uker tidligere. Han hadde levert fra seg et perfekt arbeid, men ett kapittel gjenstod – og det måtte jeg føre i pennen selv.

Forlegger Jan Mesicek (t.v.) og Arild Knutsen under lanseringen

Så kom vi til lanseringsdagen. Det ble fullt hus med topp-politikere fra nesten alle partier, samfunnsdebattanter, samfunnsaktører, støttestillere og ikke minst et fulltallig pressekorps.

Selv da Arild var på sitt sykeste så reiste vi flere steder i Norge for å spre budskapet gjennom boken og gjenreise debatten. I Bergen, under valgkampen 2017, arrangerte vi en av de mer interessante rusdebattene vi har hatt i Norge med deltakere fra Høyre, Arbeiderpartiet, KrF, Liberalistene og Venstre. Den anbefales og finnes på YouTube.

Etter debatten i Bergen så jeg ikke Arild på en stund. Men et par dager før hans store bursdag, stakk han innom kontoret og vi slo ann en prat. Han så meget godt ut. Han blomstret faktisk, var engasjert og entusiastisk som alltid. Og nykter.

Takk, Arild.

Thorvald Stoltenberg, Carl I. Hagen og flere under boklanseringen.

Takk for at du reiste deg igjen. Og igjen. Uten ditt bidrag for de aller svakeste, uten din forståelse og din kunnskap, hadde narkotikapolitikken i Norge neppe vært på der den er i dag. Når politikerne og politi ikke forstår eller går over streken, så er du der. Og du rekrutterer stadig nye følgere, og dine meninger inspirerer og sprer seg – nå har vi til og med et politiforum for opplyste politiansatte som ser at forbudslinjen, trakasseringen og strenge straffer ikke fungerer; vi må gå i retning av legalisering og avkriminialisering! En forening for politiet! Dét er mer enn hva jeg hadde våget å tro på. Jeg våger den påstand at dette hadde ikke skjedd uten Arild Knutsens innsats.

Arild Knutsens innsats har kostet svette, tårer og blod.

Det er en ære å stå ved din side, og kjempe for samme sak!

Med dette ønsker jeg deg til lykke med de neste femti år – og gratulerer så mye med 50-års dagen!

Ja, 50-års dagen var på mandag, men siden du da druknet i gratulasjoner så får du denne nå som en 50-år-og-to-dagers bonus!

 

Jan Mesicek, forlegger