Klimakur 2030: En bondes reaksjon

Ved lesning i og om Klimakur 2030 vedrørende primærnæringene savnes den systemtankegang som kjennetegner regenerativt landbruk. Tiltakene bærer preg av et ønske å opprettholde dagens industrialiserte landbruk heller enn å se på årsakene til de klimaendringer verden står overfor. De kortsiktige økonomiske gevinster man oppnår ved dette medfører utilsiktede reduksjonistiske handlingsmønstre skadelig for natur og miljø, vår leverandør av klimatiske forhold.

Regenerativt landbruk. Bærekraft er status quo. Utarmet jordsmonn må gjenskapes, regenereres. Plog og kjemikalier må fases ut. Med over 40 år som bonde forundrer jeg meg ofte over hvordan forskere og akademikere kan være så skråsikre i komplekse problemstillinger som mange er i tilfellet klima. De kan veldig mye innen sine spesialfelt, men evner ofte ikke å titte ut for å vurdere hvordan kunnskapen passer inn i helheten. En god kvalitetssikring er å spørre seg: «Er det sannsynlig at mitt regnestykke er riktig?» 

I tidligere tider var det mange flere beitedyr, både i antall og arter, enn i dag, uten at metanutslipp fra dem utgjorde noen klimatrussel. Etter den industrielle revolusjon har klimagassutslippene økt, og med stadig brattere kurve etter 1945. Alle vet at enorm økning i bruk av fossilt karbon, industrielt landbruk og et enormt tap av naturmangfold faller sammen med denne kurven. Antall ville og tamme beitedyr er dramatisk redusert i samme periode. Men kua har skylda?

Beitedyras rolle i økosystemet er utelatt i Klimakur 2030, og det er forståelig ut fra dagens praksis der beiting utgjør en mikroskopisk del av forseddelen, særlig for storfe. Ved beiting i grasets strekningsfase, og kun den øverste del av planten, vil gjenveksten komme raskt og optimalisere behovet for CO2. Når dyra tramper ned ca 30%, beiter 40% og lar resten stå til frø vil man bygge jordsmonnet og karboninnholdet i jorda vil øke. Nøkkelen er at graset kun skal bites av en gang og så få hvile til det igjen er klart for beiting. Tiden dyra er på et område er nøkkelen. Dette kalles Adaptive Multi-Paddock Grazing(AMP), Holistic Planned Grazing(HPG) eller Målretta Beiting.

Dyras påvirkning består av å stimulere graset til gjenvekst, plantens forsvarsmekanisme når dens eksistens blir truet; nedtråkking av planterester og gjødsel som brytes ned til jord og at klauver/høver forstyrrer åpen jord slik at frø kan spire. Avføring og urin er i tillegg til gjødseleffekten viktig med sitt tilskudd av mikroorganismer til jorda, særlig er dette med å bygge opp igjen jordsmonnet på næringsfattige områder. I dette perspektivet er det ikke riktig at det tar 1000 år å lage 1 cm matjord, ved riktig beiteteknikk kan det gå veldig mye fortere. Ved planlagt beiting kan man gjenoppbygge, forme og pleie landskapet, derved gjenskape habitat hvor et mangfold av planter og dyr kan trives. Motsatt finnes mange eksempler på at overbeiting har ruinert landskapet for livsbetingelser og derved dårligere karbonbalanse og vannhusholdning, noe som i varmere strøk har bidratt til forørkning, sult og migrasjon, eksempelvis Midt-Østen.  Vår generelle forvaltning av økosystemene er utfordringen.

En regenerativ landbruksmodell vil bidra til bedre kosthold og folkehelsehelse. Beite og grasbasert kjøtt og melk krever flere beitedyr for samme melkemengde, men gir bedre fettsyrebalanse tilpasset kroppens behov med de helseeffekter det medfører. Soya og kraftfor kan fases ut med fordel for både helse og klima. Alle planter i et regenerativt landbruk vil få et mer allsidig og riktig balansert næringsinnhold på grunn av bedre jordhelse.  I USA utvikles nå Bio Nutrient Meters, måleinstrumenter forbrukerne kan ta med på handleturen for å velge de mest næringsrike matvarene. Vi blir hva vi spiser, så også dyra.

Klimakrisen er global og verden over har piloter engasjert seg i å bruke naturens egne metoder for å gjenopprette karbonbalansen. Tidligere landbruksminister Johan C. Løken var sterkt opptatt av naturlig karbonfangst gjennom fotosyntesen. Jordsmonnet er det største karbonlageret etter havet og verden over kommer vitnesbyrd om det potensialet som ligger i å utnytte riktige beiteteknikker for å gjenvinne balanse i økosystemene. I Zimbabwe har Allan Savory dokumentert god vannhusholdning, frodig beite og klart vann i elva, mens nasjonalparken få km unna har lite vegetasjon, stor avrenning og grumsete vann. I Sibir mener Sergej Zimov å kunne vise at riktig beitetrykk vil redusere metanutslipp fra tinende tundra. I Argentina har OVIS 21 bidratt til regenerering av 1,3 millioner hektar grasland med HPG og i tillegg bedret lønnsomheten for bøndene. Hos White Oak Pastures, Georgia, USA viser uavhengige studier at de gjennom regenerativt landbruk binder 3,5kg CO2 pr kg kjøtt i motsetning til konvensjonell produksjon som slipper ut 33 kg.

Endringer i vår adferd må til for å takle de klimaendringene verden står overfor, men det åpner for nye muligheter. Koronapandemien har klargjort hva menneskene er i stand til å endre på kort varsel. En positiv konsekvensen av dette er mindre utslipp av klimagasser pga mindre reising. I neste omgang kan det føre til matmangel fordi man ikke er forberedt på lokal forsyning. Hvordan dette vil påvirke vårt land vet ingen, men vi begynner å forstå at under 40% egendekning av mat er lite. Et historisk tilbakeblikk viser at folk måtte leve av det som fantes i nærområdet og i det perspektivet må vi erkjenne at Norge er et grassland.  Et framtidsbilde med mange beitedyr spredt over hele landet er en mulighet ingen tør snakke om, men kan åpenbart være positivt for biologisk mangfold, folkehelse, landskapspleie, bosetting, og sysselsetting i tillegg til mulighet for god jordhelse og økt karbonfangst.

Ved å erkjenne at vi alle er en del av økosystemet vil vi muliggjøre den høyst tenkelige vitalitet i helheten. Mulighetene med å utnytte effektene av riktig forvaltet beiting må vurderes som tiltak i rapporten. Hele høringsinnspillet ligger på Miljødepartementets sider.

Trond I. Qvale, agronom og farfar

Se Trond I. Qvale forelese på Høstkonferansen