“Alt med måte” er en dårlig plan

Skrevet av Bagh den 31. juli 2020. Publisert i Aktuelt.

“Alt med måte” er en dårlig plan sier svensk kostholdsekspert

Vi hører “alt med måte” stadig vekk. Litt søtsaker og godteri bør alle unne seg, også om du følger lavkarbo, LCHF eller keto.

Hovedgrunnen til at jeg oppfordrer alle som spiser lavkarbo og keto til å droppe utskeielser er at suget etterhvert vil avta, og at “sprekker” fort kan sette deg langt tilbake i tid. Ha litt tålmodighet: Når du begynner å produsere ketoner og får et blodsukker som et nyslipt parkettgulv, da åpner en ny hver dag seg. Og det er dit du vil!

AV MARTINA JOHANSSON,
blogger og forfatter på Forlaget Lille Måne

Den siste trenden blant trenings- og helseinfluencere er å posere med pizza, godteri i selskap med energidrikker og proteinshakes. Det er det de kaller å ha en sunn , «avslappet» og ikke minst “balansert” innstilling til mat og trening. Altså: De trener regelmessig, og derfor kan de spise variert og «alt med måte” – inkludert søppel- og sukkermat. I teorien er det veldig lurt, siden det fremstår som et ganske avslappet standpunkt, men i praksis blir det vanskeligere. Velger du en slik innstilling så starter du en farlig sirkel som det kan bli vanskelig å komme seg ut av. Altså du «unner deg noe» og så trener du mer for å «kompensere» for utskeielsen.

«Et slik menneske blir aldri fri fra sitt sukkersug.»
Sten Sture Skaldeman

Våre hjerner er ikke skapt for å takle slike motstridende signaler . De fleste av alle mennesker vet ikke hva «alt med måte» egentlig er når det kommer til godteri, søtsaker og melmat. «Det er alltid plass til en liten dessert!», sa min mormor da jeg var liten. Og skulle du følge et slikt prinsipp, så krever det mot og et hav av selvdisiplin slik at ikke en liten pose godteri blir til flere dagers sukker-kaos. Se på en vanlig arbeidsplass eller et kontorfellesskap. Det er godteri og sjokolader både her og der. Litt TWIST ved kaffebaren. Frisøren, banken, kiosken din har ofte litt smågodt eller kjeks liggende fremme. Så spiser man litt av det, og for å kompensere for det de vet var tullete å spise, så blir det «plikttrening» eller en kalorifattig salat til middag.

Litt blir fort til mye. Vi får sukkerfristelser overalt fremdeles, det er ikke rart at noen blir avhengig og sliter med å takke nei.

Så hvorfor blir det for mye av «det gode» ?

Hvorfor kan ikke alle bare spise «sånn passe», og røre litt mer på seg? Ta trappen, ikke heisen. Ikke stå i rulletrappen, men gå, osv. Jo, fordi mat som totalt «kaprer» vårt belønningssenter i hjernen gjør det vanskelig å stoppe i tide, eller vi glemmer hvor mye som er «sånn passe». Dette blir for mange vanskeligere å kontrollere når man har redusert sitt karbohydratinntak, men fremdeles ikke har mistet smaken på det søte. Man klarer rett og slett ikke å stoppe. For noen tar det lang tid å avvenne seg mot smaken av søtt. Det kan ta år. Med et godt lavkarbo/keto-kosthold, så står du bedre rustet.

Mange som går på slike sprekker får et dårligere selvbilde, kjenner seg «skyldige» og kanskje litt skamfulle.

«Alle andre kan jo spise litt, men ikke jeg … Det er meg det må være noe galt med!»

Nei! Det er ikke deg det er noe galt med. Det er svært få mennesker som klarer dette konseptet med måtehold og «sånn passe». Derfor søker flere seg bort fra dette kostholdet.

Kanskje det er derfor «keto» nå seiler opp og frem, fordi keto-dietten angriper dette og tydelig viser konsekvensene av «sånn passe», «litt av alt», «bare i dag» osv. Du faller nemlig ut av ketosen, og det er jo nettopp det du ikke vil?

Det er slitsomt å måtte tenke på å kompensere med trening for utskeielsene man gjorde i går kveld. Enda slitsommere blir du hvis du i tillegg fører kaloriregnskap, og må ta frem kalkulatoren og regne ut hvordan du skal rette opp smågodt-posen som forsvant innabords før du skjønte hva du holdt på med.

«Husk at keto og lavkarbo er et kosthold for resten av livet, ingen kur eller quick fix!»

«Unner du deg mer godis» etter at du har gått ned x-kilo, så er du raskt på vei tilbake der du startet.

Mail med rop om hjelp!

Min innboks svømmer over med mailer fra mennesker som desperat vil slutte med sukker og melmat, som er i dårlig form, trøtte, har dårlig fordøyelse og som ikke blir kvitt overvekten. Kan det være at de koser seg litt for mye? De «koser seg litt», fordi samfunnet vil at vi skal gjøre det – og mulighetene til å kjøpe sånn «kos» er i gripehøyde enten du er på bensinstasjonen, butikken, kiosken, til og med data og elektronikk-sjapper har godteri i giga-poser ved kassen. Det kan jo hende du har litt lyst? Litt sulten? En litt tung dag?

«Å falle for slike fristelser, hele «sånn passe», «litt av alt» og «kose seg litt»-konseptet er ingen vei til suksess.»

KETO KAN GJØRES ENKELT: Animalsk mat med litt grønnsaker.

Nei, treningsinfluencerne når de i sin avslappede velsminkede setting med godteriposen sin ser på deg mens de sier «nå kan jeg kose meg litt, og det kan du også», gjør ikke saken noe annerledes. Med vårt kosthold (lavkarbo og keto) skal vi rette opp kroppens ubalanser og stabilisere vårt blodsukker; skape et betennelsesfritt miljø i kroppen – vi skal ikke forvirre hjernen og våre belønningssentra med godis og kaker. Enden på visa blir dårlig selvtillit og nok en gang tanken om at «det er jo meg det er noe galt med».

Velg ekte mat

Jeg sliter ikke med mat- eller sukkeravhengighet. Jeg har valgt en ganske strikt form for lavkarbokosthold, for det gir meg maksimalt “peace of mind”. Minst metabolsk stress, minst stress på cellenivå og minst sult og sug. En rolig hjerne, velfungerende mage og tarmer som aldri gjør vondt. Det krever imidlertid at jeg finner noen årsaker, eller setter meg i en situasjon, slik at jeg vil “unne meg” noen boller, sjokolader eller kjeks – uansett hvor fristende og innbydende de så ut i resepsjonen på kontoret.

Man trenger egentlig aldri gå på diett, «holde ut» eller telle kalorier

Jeg kaller lavkarbo og keto for vår naturlige kost, den vi er skapt for å spise. Og ser man tilbake på hva menneskene spiste tidlig i vår historie, så ser man at mennesker knapt spiste noen karbohydrater. Kosten bestod av animalsk mat og fett, og det man kunne finne av grønt som kunne plukkes og sankes i hop. Mennesker kan faktisk leve på fett og protein alene, kroppen klarer å produsere karbohydratene (glukosen) som kroppen trenger selv. Det skjer i leveren.

«Alt med måte» er en fiasko!

Dette budskapet skaper problemer fordi det som indirekte sies er at det er noe galt med alle dem som har problemer med «vanlig mat». Og det begynner å bli ganske mange som sliter med fordøyelsen, litt overvekt og ikke minst betennelsestilstander. Når da enkelte influencere skaper et avslappet og sunt bilde av helse, så skaper det egentlig mer skyldfølelse, skam og angst fordi de predikerer et konsepter som svært sjeldent fungerer.

Mitt formål er å informere om kroppens og hjernens biokjemi på et balansert og en interessant måte, slik at dette «lagom», «litt av alt» og «sånn passe»-budskapet faller på sin egen biokjemiske og antropologiske urimelighet. Jeg er ingen fanatiker eller «absoluttist» på noe felt, og jeg synes ikke at alle skal gjøre det samme som meg. Men få opp øynene for at vi rent genetisk har kommet milevis unna den maten vi er skapt for å spise. Menneskene har ikke forandret kropp eller biokjemi, og vi er ikke så tilpasningsdyktige som enkelte skal ha det til.

Spesielt ikke når det kommer til de helt grunnleggende behovene for god helse: riktig næring, bevegelse, søvn og hvile, og nærhet til andre mennesker.

Så neste gang du ser en influencer eller blogger, som smiler og ler som et veltrent helseikon, med en energidrikk i den ene hånden og en energibar i den andre, så still deg selv spørsmålet hvorfor noen egentlig skulle trenge 200 mg koffein, taurin og andre prestasjonsfremmende ingredienser bare for å klare en helt vanlig treningsøkt. Eller bare for å komme seg etter lunsj!

Eller tenk på at den pizzaen de poserte med under overskriften «nå skal vi kose oss», og de to dager senere poserer med en eller annen «magebalanserende drikk», fordi de har hatt så dårlig fordøyelse og vondt i magen.

MARTINA JOHANSSON
forfatter, forsker og skribent i Göteborg